Dere spør dere kanskje hva dette har med meg og gjøre , og svaret på det er relativt lite, annet enn at jeg på sett og vis føler med denne Karoline som nå blir klæsjet opp på diverse medier i ett sett. Jeg er ikke brennende engasjert i saken . Kanskje jeg burde være det, men så føler jeg samtidig at jeg ikke har helt retten til å uttale meg , da jeg kun ammet i 3 måneder. I løpet av den tiden rakk jeg å bli kjent med en av helsevesenets vidundermennesker(les jordmor) , som informerte meg om at jeg ikke hadde nok melk til å brødfø en kolibri, og bad meg amme 24 timer i døgnet. Det var noen vakre døgn, hvor jeg ikke bare møtte veggen, men hadde en lengre melankolsk samtale med veggen om livets formål og mening. ..
Nuvel, nok om det. ... men så til sakens kjerne , det er nemlig ikke selve ammingen jeg ønsker å ta opp. Dagbladet hadde nemlig slengt ut et spørsmål på facebook "Synes du vi må tåle ammebilder i sosiale medier" . Jeg oppdaget denne tråden litt tilfeldig rett etter at jeg meldte meg ut av gruppen "Schmittel dittel warum wienerschnitzel..noe i den dur", en tysk gruppe med bilder av lettkledde damer som jeg var så heldig å få lov til å ta del i en 20 minutters tid. Ihvertfall hadde folk kommentert i det vide og brede under denne ammebildesaken, og noe av det som så ut til å gå igjen er det faktum av at når barna blir store , ja så er det lite kjekt med å bli konfrontert med et bilde av seg selv og mor og pupp. Folk burde tenke over hva de legger ut .... Barn blir bare kastet ut på nettet uten å få lov til å ha en mening.... Og jo mer jeg leste, jo mer kjente jeg at det traff meg hardt. Som ivrig blogger har jeg vært frempå både når det gjelder det ene og det andre .... Det er dette som er sakens kjerne!! Dette fikk meg nemlig til å tenke på mine tidligere innlegg angående min sønn og kumlokk og kakebaking. Blir det sånn at han en gang i tiden vil bli konfrontert med dette, og kanskje bli hetende" kumlokkgutten", eller "sønnen til hun moren som ikke baker skikkelige muffins, men bare sånne 1-2-3 poser"? ... Så hva gjør jeg nå ? jeg har jo tidligere snakket om anonymisering. At det er lov med bakhoder og den slags... men hvis folket kjenner mor, så vil jo kanskje også folket kjenne sønnen, og således er ikke sønnen anonymisert i det hele tatt. Han er et bakhode med en lysende gul post-it lapp klistret på. Det hjelper vel ikke med bakhodet når folk vet hvem det er eller ?Å gå direkte til kilden fungerte dårlig . Det er åpenbart en fordel at sønnen har nådd en viss alder når man spør om hans mening. Jeg forsøkte nemlig å spørre, men fikk til svar at han skulle synge og at han hadde lyst på pez.
Denne problemstillingen om det å bli kjent via foreldre fikk meg til å tenke tilbake til mine spede barndomsår, da gutter og jenter jeg aldri hadde sett før ropte "Hegge"!! ???eller " E det du som e dattra åt'n Arne Hegge"?. Nå hadde aldri mine foreldre lagt meg ut i noen som helst form . Dette var før internett , så eneste muligheten de hadde ville vært å sende ut bilder av meg i posten, eller henge opp bilder av meg rundt omkring på butikker og busskur...(Noe jeg egentlig ikke tenker de gjorde). Men så er det sånn at du skal kjennes på ens egen slekt, og gjennom etternavnet til far og mor. Ikke at jeg var så populær at folk ropte og pekte hver gang jeg gikk forbi. Nei det var mer sporadisk... litt for å konstatere at der er "Hegge". Hun går der borte... hegge ja dattra til han Arne...Han fra Øverbygda... Nå kan jo dere lesere kanskje tenke at jeg er så smekklik min far, og at det er liten tvil om at jeg er hans avkom. Da vil jeg legge til at min far har ansiktet fullt av skjegg, og det er umulig å egentlig vite om vi ligner. Ikke så veldig mange har sagt at vi ligner heller . I familiesammenheng har jeg imidlertid ofte hørt at jeg ligner på min onkel på farssiden. Min mor sier at da jeg ble født var jeg prikklik min onkel, og så var jeg dekt av svarte hår. .. så myk som en ape visstnok. Ifølge min mor kunne hun kjent meg igjen blant tusen babyer. Det er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg til at jeg var lett å finne med den beskrivelsen...Når jeg tenker meg om har min onkel også skjegg.....
Personlig synes jeg ikke slengnavnet "Hegge" var særlig sjarmerende da jeg vokste opp, og jeg likte lite å bli gjenkjent av andre nesten før jeg selv visste hvem jeg var. På den tiden snakket jeg nesten bare i enstavelsesord i store forsamlinger, og trodde verden burde dreie seg om meg .
Som en liten digresjon vil jeg legge til at jeg egentlig skulle hete Hege. Heldigvis hadde mine foreldre en god diskusjon, hvor de kom fram til at Hege Hegge var litt vel smør på flesk. Jeg er fornøyd med avgjørelsen.
Etter at jeg nå har trukket paralleller til min egen barndom har jeg problemer med å se relevansen, og må innrømme at jeg rett og slett mistet litt tråden. Derfor regner jeg med at leserantallet har sunket noe frem til nå, og at jeg har mistet noen lesere de siste 10 setningene.
Vel...for å oppsummere sakens kjerne:
-Hvordan kan jeg eventuelt anonymisere min sønn, og ta hensyn til at han kan vokse opp med en "kjendisbloggemor"?
Jeg har så langt kommet frem til følgende forslag:
Løsning 1: begynne å tegne istedet for å legge ut bilder
Denne problemstillingen om det å bli kjent via foreldre fikk meg til å tenke tilbake til mine spede barndomsår, da gutter og jenter jeg aldri hadde sett før ropte "Hegge"!! ???eller " E det du som e dattra åt'n Arne Hegge"?. Nå hadde aldri mine foreldre lagt meg ut i noen som helst form . Dette var før internett , så eneste muligheten de hadde ville vært å sende ut bilder av meg i posten, eller henge opp bilder av meg rundt omkring på butikker og busskur...(Noe jeg egentlig ikke tenker de gjorde). Men så er det sånn at du skal kjennes på ens egen slekt, og gjennom etternavnet til far og mor. Ikke at jeg var så populær at folk ropte og pekte hver gang jeg gikk forbi. Nei det var mer sporadisk... litt for å konstatere at der er "Hegge". Hun går der borte... hegge ja dattra til han Arne...Han fra Øverbygda... Nå kan jo dere lesere kanskje tenke at jeg er så smekklik min far, og at det er liten tvil om at jeg er hans avkom. Da vil jeg legge til at min far har ansiktet fullt av skjegg, og det er umulig å egentlig vite om vi ligner. Ikke så veldig mange har sagt at vi ligner heller . I familiesammenheng har jeg imidlertid ofte hørt at jeg ligner på min onkel på farssiden. Min mor sier at da jeg ble født var jeg prikklik min onkel, og så var jeg dekt av svarte hår. .. så myk som en ape visstnok. Ifølge min mor kunne hun kjent meg igjen blant tusen babyer. Det er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg til at jeg var lett å finne med den beskrivelsen...Når jeg tenker meg om har min onkel også skjegg.....
Personlig synes jeg ikke slengnavnet "Hegge" var særlig sjarmerende da jeg vokste opp, og jeg likte lite å bli gjenkjent av andre nesten før jeg selv visste hvem jeg var. På den tiden snakket jeg nesten bare i enstavelsesord i store forsamlinger, og trodde verden burde dreie seg om meg .
Som en liten digresjon vil jeg legge til at jeg egentlig skulle hete Hege. Heldigvis hadde mine foreldre en god diskusjon, hvor de kom fram til at Hege Hegge var litt vel smør på flesk. Jeg er fornøyd med avgjørelsen.
Etter at jeg nå har trukket paralleller til min egen barndom har jeg problemer med å se relevansen, og må innrømme at jeg rett og slett mistet litt tråden. Derfor regner jeg med at leserantallet har sunket noe frem til nå, og at jeg har mistet noen lesere de siste 10 setningene.
Vel...for å oppsummere sakens kjerne:
-Hvordan kan jeg eventuelt anonymisere min sønn, og ta hensyn til at han kan vokse opp med en "kjendisbloggemor"?
Jeg har så langt kommet frem til følgende forslag:
Løsning 1: begynne å tegne istedet for å legge ut bilder
Den siste tiden har jeg fulgt ivrig med i aftenposten for å få med meg ukas høydepunkt, nemlig innleggene til "tegnehanne" . En helt fantastisk genial person som da tegner sitt liv og sine meninger. Hun har forøvrig også en egen blogg. Jeg er ihuga fan. Jeg tenkte således jeg kunne la meg inspirere, og tegne istedet for å legge ut bilder. i dette innlegget. Derfor gikk jeg inn på det sylskarpe tegneprogrammet "paint" og tegnet meg , samboeren og sønnen:
Resultatet ble noe nedslående. Det tok en evighet å tegne dette makkverket. I tillegg har alle tre det samme gapende uttrykket. Således kan det tenkes at man burde overlate tegningen til mer kompetente, men løsningen har potensiale og burde prøves ut. Forsøk to ...altså illustrasjonen under viser meg selv som blir gjenkjent av ymse personer etter at de har fått tilsendt bilde av meg i posten. Jeg er relativt lite fornøyd, og får ingen trang til å le når jeg ser på dette, og det var vel kanskje meningen ... at man skulle se på tegningen og tenke litt "haha"....? Jeg kan heller ikke se for meg at dette fenger den normale nordmann...
Etterpå tegnet jeg en hval
Løsning 2: Skite i alt som heter anonym og begynne å dele mer. Jeg har f.eks lenge hatt en drøm om å ligge på en skinnfell foran tven i bare undertøyet.
Løsning 3: Klippe inn andre barn som jeg finner på nett sine hoder når jeg bruker bilder av sønnen.
Løsning 4: skifte navn .
Løsning 5: fortsette som før.
Foreløpig har jeg ikke tatt stilling til hvilken løsning som er den beste
