Å dra på visning

Jeg tenkte det var på tide med et blogginnlegg siden det er over et år siden sist, og mange av mine trofaste lesere sikkert lurer på hva som skjer i mitt liv for tiden . Siden jeg er slik en spennende person har jeg selvfølgelig tonnevis av stoff til et nytt innlegg, men jeg tenkte jeg skulle prøve å begrense meg noe. Det er jo heller ikke hensiktsmessig å skrive om alt på en gang. Man må spare de virkelige godbitene til en eventuell senere anledning osv. Vente med guleroten, sette isen midlertidig i fryseren osv....

Ukens innlegg vil dreie seg om noe som er svært sentralt for tiden , nemlig "visning". Jadda , dere leste riktig. Jaggu er vi ute og ser etter et nytt bosted. Dette har vi imidlertid gjort lenge , og har nå passert over tyve visninger. Det betyr at det som i begynnelsen kunne fortone seg som noe moro , spennende, gøy eller interessant, er nå blitt noe som kan sammenlignes med å stille opp i bikinikonkurranse med ulltrøyen din mor har strikket . Rett og slett litt ubehagelig, og noe herk.

Jeg vet ikke helt hva jeg er mest lei av når det gjelder visninger, men jeg har lagt merke til at jeg nå klarer å irritere meg over det meste. Dette er ting som de fleste normale folk ikke vil synes er irriterende i det hele tatt, men som jeg føler gnager inni hjernebarken. Dette går på helt banale ting...som f.eks folkene som jeg møter på visning. La meg forklare litt ved å sette litt mer fokus på disse ulike menneskene:

Nr 1. Folk som har barn med på visning.

Denne første gruppen er ikke irriterende fordi de har barn med seg . Barn er jo i utgangspunktet ikke irriterende. Vi har jo også med oss barna på visning. Det som er irriterende og meget frustrerende er at disse folkene har barn som går stille og rolig rundt og ser, eller henger behagelig i en bæresele på mage eller rygg. Det er nesten slik at det å se disse folkene fremkaller en følelse av at  det er slik en idyll å ha barn med på visning. Det er lekende lett, og en fryd.

I mine tidligere visningsdager var jeg forbløffet over dette fenomenet . Denne tilsynelatende harmonien, mens man kan ta inn alle inntrykkene i den mulig nye bopælen med hele seg. Lytte, se og føle atmosfæren i boligen, selv om man har en liten festet i bæresele på magen, eller en annen liten i hånda mens man går rundt og kikker. Ikke et knysst , ikke en lyd. Hva pokker er det disse folkene gjør så riktig ?

Vår opplevelse av å gå på visning med barn fortoner seg noe anderledes. Vår eldste liker å stå på hodet, og løpe gjennom boligen fortest mulig. Har han sett noe, så er han jammen ferdig med det på 1 minutt. Dette gjør at vi i realiteten har noen få sekunder på å danne oss et bilde av det aktuelle rommet. Her kommer jeg som oftest ikke lenger enn tapeten....Som oftest når jeg er på visning ser jeg kun fraksjoner av boligen. 

Det som er verre , er om jeg faktisk hadde sett hele synsfeltet . Dette vil bety at eldstemann befinner seg et eller annet sted i eller utenfor huset 

Vår yngste kaster seg støtt og stadig ned på golvet for å ha ymse raseriutbrudd. Disse kan dukke opp som lyn fra klar himmel. Ofte kan de utløses av ordet nei, men dette trenger ikke alltid være tilfelle. Disse raseriutbruddene har også litt "kamikazee" innhold over seg, da hun kaster seg bakover, og gjør sitt ytterste for å treffe noe med bakhodet. dette er imidlertid den verste del av raseriutbruddet. Neste del forgår gjennom å rulle litt rundt på golvet samtidig som man hyler høyest mulig. På dette tidspunktet er yngste umulig å løfte , og ofte blir man stående og observere mens skrikingen borer seg inn i hjernebarken. Jeg har da ofte også en følelse av at noen står og pirker på meg konstant, mens de minner meg på at skrikingen er min feil, og det er mitt fulle ansvar å stoppe denne så fort som mulig. Dette er en umulig oppgave . Erfaringen tilsier at skrikingen må være sammenhengende og vare i minst 2 minutter i strekk. Da kan man igjen forsøke å løfte og roe ned...

Mitt møte med andre med barn på visning fortoner seg altså ofte på denne måten :

2. Folk i nabolaget som bare svipper innom for å se 

Denne gruppen er der nesten alltid. Av og til sniker de seg rundt som en del av møblementet. Av og til er de i heftig diskusjon med megler eller hverandre.

3.Folk som roper når de snakker, og diskuterer hvordan oppussingen skal foregå i hvert rom.

Representanter fra denne gruppen er heldigvis ikke alltid på visning, men når de er der, kan man ikke unngå å vite det. Dersom disse skulle vise seg å ikke være på visning , men være noen fra forrige gruppe (altså dine potensielle nye naboer), så løp som pokker. Finn noe annet! 

4. Folk du møter igjen flere ganger.

Etterhvert som man har vært på en del visninger vil man ved flere anledninger møte de samme folkene. 

I starten legger man knapt nok merke til folk. 

Etterhvert blir det med ett tydelig at disse folkene går på de samme visningene som en selv. Dette gir det hele en ny dimensjon. De jakter på dine jaktmarker , og er således å regne som en mulig trussel.

Etter over et tjuetalls visninger er det klinkende klart at damen går på de samme visningene som en selv. Denne damen blir et ypperlig objekt for all innelukket frustrasjon . Det er pokker meg hennes feil at dere ikke kjøper noe!

Tilslutt er det et faktum. Man projiserer sine egne følelser over på dette uskyldige uvitende og sikkert hyggelige mennesket. Det er på tide å innse at man muligens trenger en pause fra visninger, og man burde ta seg en bolle....

Vi har hatt en pause i visningsaktivitetene i rundt 6 uker, og ser nå fram til å gjenoppta aktiviteten. Da blir det nok kanskje mer og glede seg over , og kanskje ett og annet irritasjonsmoment. I will keep you updated! (eventuelt skriver jeg om ett års tid)